Grunnfortelling Skåltofta

Velkommen til Skåltofta! Velkommen til et av Nord-Norges største hus fra jernalderen! Da menes selvsagt ikke dette huset her, men den hustufta som ligger litt lenger borte, og som er godt synlig i terrenget.

Navnet Skåltofta er norrønt og betyr «stort hus». Det kan derfor ikke være tvil om hvor dette stedet har fått navnet sitt fra.

Kart som viser oversikt og detaljer, kulturminnene på Skåltofta. (Fra kulturminnesok.no)

Et viktig kulturminne

Bosettingsområdet består av 15 kulturminner fra Jernalderen, Eldre jernalder og Steinalder.  Den store hustufta på Skåltofta antar man er fra Yngre Jernalder, det vil si fra perioden 550 – 1050. Det er imidlertid viktig å poengtere at mange av spørsmålene knyttet til denne bosettingsplassen ennå ikke er besvart. Arkeologene har ikke foretatt undersøkelser som gir klare holdepunkter for ei nøyaktig datering av tidsperioden. (Yngre Jernalder inndeles i Merovingertida  år 550 – 800 og  Vikingtida år 800 – 1050).

I tillegg til de 15 kulturminnene er det spor i terrenget nede ved sjøkanten hvor det kan ha vært ei nausttuft. Ved sjøkanten er det også antydninger til ei båtstø.

Den store hustufta og gravene vitner om at Skåltofta må ha vært en gård med stor status og trolig stor makt, for stort hus var parameter for å fastslå viktig status i Jernalderen.

Området ble automatisk fredet av Riksantikvaren 5.september 2000, og tatt inn i Øksnes kommunes kulturminneplan i 2018.

Skåla – det store huset

Det hadde vært spennende å kunne skru tida tilbake, og vandret inn Skåla i – det store huset. Det kan vi ikke, men derimot kan vi på bakgrunn av funn fra lignende hus bruke fantasien og forestille oss hvordan dette huset kanskje en gang var:

Når du kommer ned til huset ser det ut som om det er bygget opp av torv og stein. Fra en åpning øverst i gavlen, og et hull midt i det gresskledde taket, siver det ut røyk (illustrasjon).   Du går inn døra midt på langveggen, og befinner deg i et litt mørkt rom hvor et stort ildsted dominerer midt i rommet. Røyklukta fra ildstedet er merkbar. Ventilasjonen i rommet er åpenbart bare fra inngangsdøra, fra ljoren i taket og åpningen i gavlene.  Lukta av kokt fisk og våt ull blander seg med røyklukta. Det er mange mennesker i huset; unge, gamle, og barn. De er opptatt med sitt og oppdager deg ikke.  Over ildstedet henger ei gryte hvor ei yngre dame passer på at fisken ikke koker for mye. Hun er kledd i en enkel, men vakker kjole i rødt. Et sjal er festet over brystet med ei vakker spenne, og håret er dekket til. Øynene dine venner seg til det sparsomme lyset, og du ser at huset slettes ikke bare er bygget opp av torv. Taket  er båret på grinder, som er båret på to rader med stolper. Det er tre i både vegger, benker og bord.  Du undrer deg litt over hvor stolpene som bærer grindene i taket kommer fra, for i dette karrige landskapet  er det lite treverk å finne. I lyset fra ei tranlampe ser du ei eldre kvinne veve på en stor oppstadvev som står reist opp mot veggen. Vante hender fører vevspydet raskt og bestemt. Langs veggene er det sengebrisker dekket med skinnfeller.

Du sniker deg langs langveggen lenger inn i rommet, og stiller deg i skyggen av en stor, opphøyet stol for ikke å forstyrre. Noen barn leker på gulvet med bein og steiner. Ved et bord har ei gruppe menn samlet seg. De skal åpenbart få mat snart, og det har kommet drikke på bordet. Stemninga er god. Det er tydelig at noe skal feires. Godt fiske kanskje? Plutselig hører du en overraskende lyd. Ei ku rauter rett bak deg. Du skvetter til og setter forskrekket i et rop, for du har ikke forstått at huset har en fjøs rett bak veggen hvor du står. Stemninga i rommet skifter brått. Mennene ved bordet springer opp, en av dem griper til sverd og skjold og kommer mot deg.

Du hører folket snakker et språk du ikke forstå, bortsett fra rop på Tor og Odin. Den gamle dama ved veven kommet bort til deg, tar deg i hånden og leder deg mot utgangsdøra. Ute står du ved siden av den store hustufta, og hører bobilene kjøre forbi mot Nyksund. Du har forlatt jernalderen og er tilbake i det 21. århundre igjen.

Høsting av den blå åkeren

Man kan undres over hvordan en så stor gård som Skåltofta kunne driftes og skape verdier slik den ligger plassert i steinete og karrig jord.  Riktig nok hadde man i jernalderen fått nye metoder for å lage gode redskaper, men å skape «gull av gråstein» kan ingen klare. Arkeologer som har forsket på lignende gårder langs kysten, som for eksempel Toften og Bleik på Andøya, mener man ikke kan definere jernalderbosetninger langs kysten i nord på samme måte som man gjør med tilsvarende gårdsanlegg fra Jernalderen i den sørlige delen av Norge. Det var nemlig ikke korn og kveg som skapte rikdommen hos jernalderfolket i Øksnes. Det var dun, kobbe, hval, fugler, egg – og mest av alt fisk. Den store hustufta på Skåltofta er derfor unik sammenlignet med andre jernaldergårder i Norge som i all hovedsak bygget sin rikdom på jordbruket.

Fra Skåltofta ut til Eggakanten er det 12 nautiske mil (ca. 2,2 mil). Når skreien fra januar vandrer fra Barentshavet til sine mest kjente gyteplasser møter den kontinentalsokkelen.

Den samler seg i enorme stimer og følger Eggakanten langs Senja, Vesterålen og mot Lofoten. Når skreien av ulike grunner kommer opp på «grunna», det vil si kommer nærmere land, er det mulig å fiske skrei så nært som 1 – 2 nautiske mil ut. Derfor kunne jernalderfolket på Skåltofta trolig også ta del i det store, årlige skreifisket og bygge opp sin rikdom. Men fiskeriene er som havet selv: Det svinger mellom store bølgetopper med mye fisk, og dype bølgedaler av «svart hav» hvor det er lite eller ingen fisk å få. Skåltoftas rikdom har nokså sikkert blitt bygget opp i perioder da fisket var godt, og skreien kunne fiskes «punn land» på nære fiskegrunner (Se kart Fiskebanker i nærheten av Nyksund/Skåltofta). I tillegg til skreifisket om vinteren var sesongfiske hele året etter fjordtorsk, sei, hyse og andre fiskeslag sikkert av svært stor betydning den gang.

Funn viser at bruket jernalderfiskerne hadde var hampsnøre med jernkrok, trolig også senesnøre med beinkrok. Valbeinet var beinbeslag på ripa. Muligens hadde man også garn, men det er sparsomme og usikre funn som kan dokumentere.  Den fisken som ikke gikk med til husholdet ble tørket og byttet med varer sjøfarere og handelsfolk sørfra førte med seg nordover, for eksempel korn.

Impulser fra sør

Funn i Vesterålen fra Jernalderen viser at det må ha vært relativt stor kontakt med omverden via båttrafikk både fra sør og nord. I løpet av Yngre Jernalder kom det forbedrede båter med seil og forsterket bunn, båter som gikk raskere og kunne nå lengre.

Bytte av varer førte mange kostbarheter til de få rike i Vesterålen. Fra Eldre Jernalder er det gjort funn av gravgaver laget av edle metaller; eksklusive ting i gull, sølv og bronse.

Folket likte ikke bare å pynte seg.  De ville verne om seg og sitt, og være beredt til kamp mot fiender. I vår region er det funnet flere bronsesverd, blant annet fra Øksnes. (2 fra Gisløya og 1 fra Austringen).

Jernalderfolket på Skåltofta byttet trolig både fisk, skinn og dun mot korn, tøy, smykker, sverd og annet nødvendig og unødvendig fra verden utenfor. Dette kan imidlertid ikke dokumenteres med funn foreløpig.

I Vikingtida gikk handelen langs kysten helt nord til Bjarmland (nord i dagens Russland).  Dette er kjent på bakgrunn av beretningen til det handelsmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland fortalte til den angelsaksiske kongen Alfred av Wessex. Ottars historie ble skrevet ned, og er den første beretningen om forholdene her nord.

Til å begynne med foregikk denne handelen i fred og fordragelighet. Betydelig mer uro ble det i forbindelse med statsdannelsen og ønske om å kristne folket. Voldsomme kamper mellom konkurrerende grupper av vikinger skapte forferdelse og redsel også her nord. I hvor stor grad folket på Skåltofta ble del i denne uroa vet vi ikke, men at de trolig ble merket av sverd og slag i forbindelse med røvertokter kan man kanskje anta.

Norrøn tro og ritualer

I Jernalderen dominerte troen på de norrøne gudene. Mot slutten av perioden var det riktignok mange vikingraider for å vinne folket for Kvitekrist med bruk av grotesk makt. Motivet var ofte inspirert mer av makthunger enn tro på evig frelse i den nye, kristne troen.

Sjefen for de norrøne gudene var Odin. Han hersket over gudeverdenen Åsgård, og holdt til i det megastore «langhus» Valhall, som heldigvis på ingen måte kan sammenlignes med langhuset på Skåltofta. I Grimnesmål  (fra Den eldre Edda) beskriver Odin  Valhall  slik:

23.
Femhundred døre
og firti end,
tror jeg i Valhal være;
otte hundred
ud af hver dør gaar,
drager mod varg de til dyst.

I tillegg til det imponerende antallet på 540 dører, hvor hver dør var så brei at 800 menn kunne gå skulder ved skulder gjennom den, var hallen opplyst av brennende sverd, taket var dekket av gylne skjold, taket var båret av spyd, og benkene dekket av ringbrynjer. Odin var alltid på jakt etter tøffe, sterke krigere. Han måtte samle folk til den siste, store kampen, Ragnarok. Derfor var det viktig for vikingene å vise ekstra mot og kampvilje, for hvem ville vel ikke komme til Valhall å treffe vakre damer, ete svinekjøtt  og bidra i det store siste slaget for selveste Odin? Når folk døde ble de utstyrt med gravgaver av ulikt slag som de kunne ha med seg i det nye livet.

I tillegg til Odin hadde sønnen Tor en sentral plass i den norrøne troen. Njord var sjøfarere og havets gud. Han passet folk på havet for jotnen Ægir. Ægir var gift med Ran – selveste havet. Hun fanget mennesker som druknet, og ga dem nytt hjem i sin bolig på havbunnen. De to viktigste gudinnene var Frigg som kjente skjebnen til alle mennesker, og Idunn som passet eplene som ga gudene evig liv.

Jeralderfolket på Skåltofta kjente nok godt til både guder og jotner. De ofret sikkert til Odin og Njord, og lot seg sikkert skremme av jotnen Ægir – som i tillegg til alt annet grusomt var bror til vinden og ilden, og far til bølgene.

Runealfabetet Futhark var kjent av jenalderfolket, men mest brukt i forbindelse med ulike ritualer.

Bivrost og Skåltofta 

Skåltofta er et av stedene i Vesterålen hvor Bivrosts magiske lys kan oppleves. I norrøn mytologi er Bivrost brua mellom gudene og menneskenes verden. Den ene enden var forankret i et fjell på utsida av Åsgård, mens den andre enden av brua svevde fritt rundt i Midtgard – menneskenes verden.  Slik Snorre beskriver Bivrost er den ikke noe annet enn Aurora Borealis, nordlyset. Menneskene brukte Bivrost når de skulle forlate Midtgard og gå over i gudenes verden. Brua var magisk, og det var bare de døde som kunne finne enden på brua og begi seg i vei. Alle andre kunne bare betrakte det himmelske lyset, og undre seg – akkurat sli vi fortsatt gjør det i dag.