Verten ønsker velkommen til Nyken

 

 

Hugin og Munins fantastiske fortelling

Det skjedde noe uventet, ja jeg vil nesten si utenkelig, her sommeren 2020. Jeg hadde tatt meg en tur bort til Rødneset. Det er så fint å sitte der borte og filosofere mellom alle gravhaugene, og tenke på at akkurat her – HER – levde folk i Steinalderen. Jeg hadde tatt med kaffe og en liten matpakke, og akkurat i det jeg skulle til å ta første biten av brunostskiva mi hørte jeg en stemme, med klar islandsk aksent bak meg:

«Hjarta bløder
når beda du skal
um mat til kvart eit mål!»

(Fra Håvamål)

Jeg snudde meg rask, for jeg trodde det var islendingen, han Kristjan Jakobson fra Myre, som hadde kommet utover på besøk – men til min store forundring så jeg to ravner som hadde satt seg på ei tue bak meg. To svarte ravner som stirret sultne, med to kulerunde svarte øyne på brunostskiva mi. Den ene sa noe til den andre som jeg ikke skjønte noe av, og i forfjamselsen –  fordi jeg rett og slett aldri før verken har hørt villfugler prate eller har pratet med dem  – sa jeg til dem at jeg ikke forsto språket deres, men de skulle selvfølgelig få den halve brødskiva mi om det var det det sto om.

«Årsak at me tala eit språk de ikkje kjenn til», sa den ene ravnen, som nå hadde slått om til nynorsk. «Me skal skjerpe oss, slik at vi kan tala saman på høvisk vis. Me kan slikt noko veit du vel. Eg er Hugin, han er Munin», fortsatte ravnen og pekte med nebbet mot den andre fuglen. «Me takkar for maten, og tek imot han med glede. Ein stakkars ravn finn snart ikkje noko etande lenger. Folket gjer jo ikkje anna enn å fli søppel vekk frå naturen no om dagene!»

Mens ravnene grådig og glypske åt både den ene og den andre brunosskiva mi undret det meg  hva som hadde fått disse to Odins hjelpere til å komme akkurat hit.  Jeg husket fra langt bak i skoletimene at den norrøne guden Odin hadde to ravnene som han sendte ut i verden for å samle opp alt av nyheter. Det måtte jo være dem. Makeløst, ikke sant? Helt makeløst!

«Hva gjør dere her?» spurte jeg så høflig jeg kunne. Begge ravnene så på meg med enda tristere og enda svartere blikk. «Vi er premiterte!» sa han Munin mutt. Så fortalte ravnene meg den historia dere nå skal få høre:

Lenge etter Vikingtida og kristninga av landet gikk det greit. Ting tok tid rundt om i verden, og det var en overkommelig sak for Hugin og Munin å skaffe nyheter til han Odin. Så utvida verdensbildet og nyhetsbildet seg etter hvert som tida gikk. Jobben ble tøffere, reisene heftigere, og sjefsguden forlangte mer og mer for hver dag som gikk. Han ville vite absolutt alt både i sør, nord, øst og vest. Det gikk som det måtte gå. Hugin ble først sykemeldt, og rett etterpå buklanda Munin et sted vest for Sahara på vei til Sør-Afrika. I deres sykefravær ble Odin så rastløs og nyhetshungrig at han kontaktet jotnen Loke, og la fram sin fortvilelse for all informasjon som han nå mistet – han som både var krigsgud og gud for kunnskap og visdom. Loke hadde straks introdusert sjefsguden for internett: Skulle Odin ikke bli akterutseilt måtte han sørge for å få gudeverden skikkelig digitalisert. Først da kunne han drive målstyring og effektivisere virksomheten i Åsgård. Å tro at to mer enn tusen år gamle ravner kunne stå for innovasjon var rett og slett «steinaldersk» hadde Loke sagt. Odin, som hadde hatt sin glanstid i Vikingtida skjønte straks hva ordet «steinaldersk» betydde. Han satte i et brøl og gikk fullstendig berserk: Her måtte det skje endringer, og det fort!

Selvfølger skapte dette fullt kaos i Åsgård. Med den nye, trådløse teknologien trengte World Wide Web seg gjennom de tykke brannmurene rundt gudeboligen, og sjefen sjøl forlangte at både guder, gudinner og til og med jotner skulle sette seg inn i digitale muligheter. Midtgardsormen ble lagt som en forsterkende kabel for økt datatrafikk mellom gudeverden og verden for øvrig, og de to stakkars ravnene ble, så snart det dukket opp rest av arbeidskraft, satt til å innhente kunnskap om datateknologi og dataspråk, for deretter å fore de andre i gudeverden med kunnskap. Verken guder eller gudinner var vanskelige å be om å ta i bruk den nye teknologien. De hadde kjedet seg lenge, faktisk i over 1000 år, fordi de ikke lenger var verdsatt og tilbedt slik forholdene var før. Nå øynet de nye muligheter.

Det tullet etter hvert kraftig på seg. Kraftig! Gudinnen Idunn, som voktet gudenes foryngelsesepler, ble influencer og startet nettbutikken «LLG – Look Like a Godess». Odins kone Frigg, som lenge hadde følt seg forsømt av sin mann,  gikk på Tinder, og Thor med hammeren startet heavy rock bandet «Thunderstorm», hvor han selv var batterist. Og det ble verre. Odin mistet søvnen og gikk inn i en dyp depresjon på grunn av alle hjemmesidene og nyhetskanalene han daglig måtte sjekke. Adferden hans ble rett og slett faretruende. Han fylte Valhall med falne terrorister og brølte at Ragnarok nærmet seg. Da måtte man være forberedt på alt. Til slutt kollapset det fullstendig. Selv Fenrisulven mente nok var nok. De fleste forlot Åsgard, så også Hugin og Munin.

«Men hvorfor hit?» spurte jeg Hugin og Munin. «Hvorfor?»

«For å finne roen! For å se Bivrost, nordlyset, og nyte skjønnheten! For å drikke mjød sammen med gode venner uten å bli forstyrret av all støyen!» sa Hugin poetisk, og Munin fortsatte: «Vi har sett flere guder og gudinner her den siste tida. De søker også harmoni, og vandrer langs Dronningruta forkledd som fjellfolk og turister. De bestiller mjød i baren og holder sin identitet godt skjult, men vi, ravner, kjenner dem igjen».

Så gjester: Om noen av dere er forkledde guder og gudinner – eller er helt vanlige dødelige – tja, sannelig om jeg vet. Vet dere? Uansett hvem dere er: Hjertelig velkommen er dere alle hit til Nyken Resort!